Generelt om immaterialrettigheter
Immaterialrett eller åndsrett er rettigheter av ikke-materiell art. Immaterialretten omfatter mange forskjellige rettigheter, fra opphavsrett og patenter til foretaksnavn, varemerker og design. Disse rettighetene kan komme til uttrykk i form av fysiske eksemplarer, men det er ikke de fysiske eksemplarene immaterialretten verner. Det som vernes er ideen, kunnskapen, formen eller lignende som ligger bak.
Immaterialretten er således et fellesbegrep på ulike regler som gir vern mot at andre etterligner ens prestasjoner eller urettmessig utnytter ens gode navn og rykte (goodwill). Dette vil først og fremst ha økonomisk verdi for rettighetshaveren, men også ideelle interesser kan være gjenstand for vern.
Rettigheter som faller inn under immaterialretten vil vanligvis ha sitt grunnlag i lov. For å harmonisere nasjonal lovgivning finnes det dessuten flere internasjonale konvensjoner innen immaterialretten. Det finnes også flere EU-direktiver som dreier seg om immaterialrett, og disse er bindende også for Norge gjennom EØS-avtalen. I Norge er det flere lover som beskytter immaterialrettigheter, herunder åndsverkloven, varemerkeloven og designloven.
Bestemmelsene i tolloven kapittel 15 er en del av det nasjonale vernet for immaterialrettigheter. Bestemmelsene regulerer tollmyndighetenes adgang til å holde tilbake varer som krenker eller mistenkes å krenke en immaterialrettighet.
Tollmyndighetenes rolle er å avdekke, holde tilbake og varsle rettighetshaver. Avgjørelsen om det foreligger en krenkelse og hva som eventuelt skal være konsekvensen av det, overlates til partene (rettighetshaver og importør/eksportør). Uenighet mellom partene kan bringes inn for domstolene.
Spesielt om beskyttelse av varemerker
Varemerker er beskyttet mot forfalskning, såkalt piratkopiering. Det er ved slike overtredelser av varemerkelovgivningen at tollmyndighetene som oftest kommer inn i bildet.
Dersom noen har enerett til å selge varer av et bestemt varemerke i et område, beskytter også varemerkelovgivningen mot at andre innfører og selger "ekte" (ikke forfalskede) varer med varemerket der, såkalt parallellimport. I denne sammenheng sees imidlertid EØS-området på som et samlet område, slik at varer som lovlig er innført til én importør kan selges videre til andre aktører i andre EØS-land uten å komme i strid med immaterialretten. Det vil være vanskeligere for tollmyndighetene å konstatere brudd på disse immaterialrettighetene enn ved forfalskning, da de lovlige og de ulovlige varene er identiske.
§ 15-1 Søknad om bistand fra tollmyndighetene
Bestemmelsen regulerer rettighetshavers søknad til tollmyndighetene om bistand til å holde tilbake varer som er under tollmyndighetenes kontroll, hvis det foreligger begrunnet mistanke om at innførsel eller utførsel av varene vil krenke immaterialrettigheter eller visse bestemmelser i markedsføringsloven.
Første ledd
Rettighetshaveren kan levere søknad til tollmyndighetene om at tollmyndighetene skal holde tilbake varer som er under tollmyndighetenes kontroll ved begrunnet mistanke om at inn- eller utførsel av varene utgjør et inngrep i en immaterialrettighet.
Immaterialrettighetene som omfattes av ordningen er nevnt i tvisteloven § 28 A-1 tredje ledd første punktum. I tillegg omfattes krenkelser som nevnt i markedsføringsloven § 30 og § 25 eller § 26, hvis krenkelsen består i en etterligning.
Rettighetshaver vil i tillegg til innehaveren av en immaterialrettighet eller frembringelse beskyttet av relevante bestemmelser i markedsføringsloven, også kunne være for eksempel lisenstakere og organisasjoner som forvalter rettigheter, jf. Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) s. 105. For beskyttede geografiske betegnelser vil innehaveren av rettigheten være den sammenslutning av produsenter som har rett til å benytte betegnelsen, og kan etter omstendighetene også omfatte myndigheter eller tilsynsorganer som har ansvar for bruken av den aktuelle betegnelsen. Den bistand det kan søkes om, og der tollmyndighetene kan gripe inn, er når den aktuelle varen er «under tollmyndighetenes kontroll», det vil si i en kontrollsituasjon der tollmyndighetene kan gripe inn mot varen.
I Norge er immaterialrettigheter beskyttet i næring. Situasjoner med innførsel der bare avsenderen som har sendt varen til det norske tollområdet opptrer i næring, er imidlertid også omfattet av reglene i tolloven kapittel 15, selv om mottakeren i Norge som innfører varen opptrer som privatperson og dermed ikke selv begår inngrep. Forutsetningen er at avsenderen opptrer i næringsvirksomhet, og at varen eller dens forpakning, merking mv. som sådan er utformet på en måte som innebærer inngrep i en immaterialrettighet, jf. EU-domstolens dom i sak C-98/13 Rolex.
Andre ledd
Andre ledd regulerer krav til innholdet i søknaden, som leveres på et skjema i Altinn. I tillegg til opplysninger om søkeren og eventuell fullmektig, jf. bokstav a og b, må det etter bokstav c angis hvilke immaterialrettigheter søknaden gjelder. Rettighetene må også dokumenteres, for eksempel ved utskrift av varemerkeregisteret eller ved å vise til at rettighetshaveren er opphaveren eller erververen av opphavsretten til et opphavsrettslig beskyttet verk. For opphavsrettigheter og nærstående rettigheter etter åndsverkloven, som ikke er registrerte rettigheter, må det vises til verket det gjelder, for eksempel et lydopptak. For uregistrerte varemerkerettigheter og enkelte andre uregistrerte rettigheter vil det være vanskeligere for rettighetshaveren å dokumentere rettigheten. Ordningen er likevel åpen også for uregistrerte rettigheter, og rettighetshaveren må i så fall levere annen dokumentasjon som viser at det foreligger en rettighet.
Etter bokstav d skal det gis opplysninger som gjør det mulig å identifisere autentiske (originale) varer. Dette kan dreie seg om tekniske data, blant annet merking og strekkoder, og det kan være praktisk å levere bilder av de originale varene. For varer som utgjør inngrep skal det etter bokstav e gis opplysninger, i den utstrekning dette er kjent for rettighetshaveren, for eksempel om hvordan slike varer normalt pleier å være utformet og hva som skiller dem fra autentiske varer. Etter bokstav f må det avgis en erklæring om at søkeren påtar seg ansvaret for kostnader som tollmyndighetene påføres ved tilbakeholdet, jf. reguleringen av dette i § 15-9. I tillegg må det i henhold til bokstav g angis i søknaden om rettighetshaveren ønsker anvendelse av fremgangsmåten for destruksjon av småforsendelser, jf. § 15-8. Bakgrunnen for dette er at det for slike forsendelser ikke gis melding til rettighetshaveren i det enkelte tilfellet forut for ødeleggelse av varene, med mindre mottakeren motsetter seg destruksjon.
For den alminnelige fremgangsmåten for ødeleggelse av varer, jf. § 15-7, er det ikke nødvendig å angi i søknaden at denne ønskes benyttet, siden rettighetshaveren her vil motta melding om det enkelte tilbakeholdet.
Tollforskriften § 15-1-1 regulerer ytterligere opplysninger som søknaden skal inneholde i den utstrekning de er kjent for søkeren. Dette er opplysninger som skal gjøre tollmyndighetene bedre i stand til å gjenkjenne varer som utgjør inngrep.
Tredje ledd
Tollmyndighetene skal gi søkeren melding hvis kravene til søknaden etter andre ledd og eventuelle tilhørende krav i forskrift ikke er oppfylt, for eksempel der søknaden ikke inneholder nødvendig informasjon om den aktuelle immaterialrettigheten eller forholdene omfattet av markedsføringsloven § 30 eller §§ 25 eller 26, eller de aktuelle autentiske varene og varer som utgjør inngrep. I meldingen skal søkeren gis en frist for å uttale seg om dette og rette manglene. Hvis manglene ikke rettes, skal søknaden avslås. Dette gjelder likevel ikke hvis tollmyndighetene kommer til at søkeren bør få en ytterligere mulighet til å rette feilen.
Forarbeider til tolloven § 15-1
Prop. 43 LS (2019-2020)
Prop. 165 L (2020-2021)
Tidligere bestemmelser og forarbeider
Tolloven 2007 § 15-1
Ot.prp. nr. 58 (2006-2007) side 105-106
Tolloven 1966 § 39
Ot.prp. nr. 61 (2006-2007)
Rettspraksis
Borgarting lagmannsrett 17. juni 2009 (kjennelse)