[Opphevet] § 4-22 Sending av ufortollet vare - transittering

Transittering er en ordning som muliggjør forsendelse av varer gjennom flere land med et minimum av tollbehandling.

Lov og forskrift

Transitteringsordninger

Transittering involverer nødvendigvis flere land, og Norge har i dag to transitteringsordninger. Begge er gjort til norsk rett i §§ 4-22-1 og 4-22-2.

Transitteringskonvensjonen som kan benyttes mellom alle avtalepartene til konvensjonen (EU- land, CH, IS, NO, TR, MK og RS); og
TIR-konvensjonen, som i dag først og fremst anvendes ved transport til og fra Midtøsten og Øst-Europa.

Transitteringskonvensjonen er klart mest brukt, og bygger på et system med en såkalt ”hovedansvarlig”, som har forpliktet seg til å gjennomføre transporten i henhold til regelverket. Den hovedansvarlige må stille en garanti for evt. toll og avgifter som måtte påløpe.

Også ved transittering etter TIR-konvensjonen ligger det garantier i bunnen, men disse er knyttet opp mot TIR-carnetet. Carnetene utstedes av garanterende forbund i de ulike landene (i Norge NLF).

Transittering som tollekspedisjon ved innførsel

Ved innførsel av varer under en transitteringsprosedyre vil hovedansvarlig ha inngått en avtale med en tollmyndighet om oppstart av transitteringen. Ettersom Norge er avtalepart til konvensjonen, vil avtalen som hovedansvarlig har inngått også innbefatte Norge. Dette innebærer at varen ved grensepassering ikke behøver ytterligere tollbehandling etter § 4-1 enn registrering av grensepassering i det elektroniske transitteringssystemet NCTS. Transportøren må uansett oppfylle melde- og fremleggelsesplikten i § 3-1 og meldeplikten i § 3-3, ved å melde fra til tollmyndighetene i forbindelse med grensepasseringen.

Både oppstart, grensepassering og fullføring av en transittering etter Transitteringskonvensjonen foregår i dag elektronisk, ved hjelp av et system som i Norge kalles NCTS (New Computerised Transit System). Tollmyndighetene i de ulike landene kommuniserer også ved hjelp av dette systemet.

Fullføring av en transittering i Norge

Formelt sett skal transitteringen fullføres ved et nærmere angitt norsk tollsted, men dette betyr ikke at varene nødvendigvis må fraktes dit. Tollagerholdere kan autoriseres (autorisert mottaker) til å fullføre transitteringer vis a vis tollmyndighetene, ved at varene registreres inn på tollageret. Dette skjer i de aller fleste tilfellene. Den endelige avslutningen av transitteringsprosedyren foretas elektronisk i NCTS-systemet.

Transittering ved utførsel

Ved utførsel av varer kan hovedansvarlig inngå avtale med norske tollmyndigheter om oppstart av transitteringen. Avtalen vil da innbefatte også de andre land som er avtaleparter til konvensjonen.

For det første kan det startes opp en transittering i Norge med ufortollede varer som skal til utlandet. Dette kan for eksempel være varer fra et tollager. For det andre kan det startes opp en transittering i Norge med norske eller fortollede varer.

Den som ønsker å starte opp en transittering hos tollmyndighetene må søke Tolletaten om dette gjennom det elektroniske transitteringssystemet NCTS. Transporten kan ikke starte før tollmyndighetene har gitt tillatelse til transittering. Dette skjer bare i avgangstollstedets åpningstid (normal prosedyre).

En hovedansvarlig som kan stille en Universalgaranti eller Garantifritak kan søke tollmyndighetene om å bli autorisert avsender av transitterte varer. Det innebærer blant annet at den enkelte søknad om transittering blir behandlet automatisk i NCTS, slik at søkeren i de fleste tilfellene får tillatelse også utenfor avgangstollstedets åpningstid (forenklet prosedyre).

Transportøren må i tillegg oppfylle melde- og fremleggelsesplikten i § 3-1, ved å melde fra til tollmyndighetene i forbindelse med grensepasseringen. Selve tillatelsen til å utføre varene gis ved tollekspedisjon, som gjennomføres ved at varene deklareres etter § 4-11 og tollekspederes.

Gjennomføring av internasjonale avtaler om transittering

Både Transitteringskonvensjonen og TIR-konvensjonen er gjort til norsk rett gjennom forskrift. De prosedyremessige bestemmelser er gjennomført i §§ 4-22-1 og 4-22-2, mens bestemmelser om ansvar for toll og avgifter er gjennomført i § 2-5-1. Dette innebærer at konvensjonene gjelder som norsk forskrift.