[Opphevet] § 4-27 Tilbakehold ved disponering i strid med tollekspedisjonen

Lov og forskrift

Generelt om tilbakehold

Tollmyndighetene kan holde tilbake eller hente inn varer som disponeres i strid med en tollekspedisjon. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 4-2, som regulerer situasjonen før varen er tollekspedert. Det er to typetilfeller som er aktuelle etter § 4-27. Det ene er fristoverskridelser, f.eks. at en vare tollekspedert for midlertidig innførsel ikke gjenutføres innen fastsatt frist. I slike tilfeller er det disponert over varen i strid med det som er angitt i tollekspedisjonen.

Annen disponering i strid med tollekspedisjon (enn fristoverskridelse) har vi f.eks. der en vare har blitt tollekspedert som midlertidig innførsel til et bestemt formål (f.eks. reparasjon), men blir benyttet til andre formål (f.eks. produksjon). Et annet eksempel er forpassede eller transitterte varer som tas i bruk i produksjon eller omsettes i en butikk før de er tollekspedert på nytt.

Tilbakehold og innhenting

Tilbakehold forutsetter at tollmyndighetene allerede har en viss faktisk rådighet over varen; i motsatt fall vil det være innhentingsalternativet som er aktuelt. Formålet med tilbakeholdelsen er å få varene tollekspedert på riktig måte, samt å sikre kravet.

Har ikke tollmyndighetene faktisk rådighet over varen, kan den hentes inn. Typiske eksempler her er varer som har blitt tollekspedert med midlertidig tollfritak og ikke er blitt gjenutført innen fristen. Formålet med innhentingen er tilsvarende som ved tilbakehold.

Når tollmyndighetene henter inn, eller i andre sammenhenger transporterer en vare etter bestemmelsen, er dette utøving av myndighetsbeføyelser (tilbakeholdelse, beslag, arrest, undersøkelser m.m.). Hensynet bak innhentingsretten er å sørge for at varer som innføres til bruk i tollområdet blir tollekspedert. Det er ikke noe i veien for at varens egenskaper utnyttes til å transportere den. Skal man eksempelvis transportere en tilbakeholdt bil eller båt til et tollager, er ikke tollovgivningen til hinder for at en tolltjenestemann kan kjøre bilen eller båten. Tilsvarende vil være for andre varer som kan benyttes som transportmidler.

Tilbakeholds- og innhentingsretten rekker ikke lenger enn formålet (som er å sikre at varen blir korrekt tollekspedert). Har man avdekket at en vare disponeres i strid med tollekspedisjonen, vil retten til å holde tilbake eller hente inn varen falle bort idet varen eksempelvis fortolles.

Det er lagt til grunn i forvaltningspraksis at tilbakeholds- og innhentingsretten etter loven kapittel 4 kan ekstingveres (utslettes) ved godtroerverv. Dette innebærer at hvis en person i aktsom god tro erverver en ufortollet vare, vil varen vanligvis ikke kunne tilbakeholdes eller hentes inn. Se lov av 2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv vedrørende slik rettsvinning. Hvorvidt godtroerverv faktisk foreligger må vurderes konkret. Kjøperen må ha vært i god tro, og den gode tro må ha vært aktsom.

Aktsomhetskravet må fastlegges på bakgrunn av den alminnelige aktsomhetsnormen ved omsetning av varer, og ikke på bakgrunn av den strengere aktsomhetsnormen i tollretten.

Salg av varer

Varer som er holdt tilbake eller hentet inn etter § 4-27 kan selges etter reglene i skattebetalingsloven § 14-10, som gjelder tvangssalg av varer mv. etter tolloven. Forutsetningen for salg er at varene er disponert over i strid med tollekspedisjonen. Vurderes det som lite hensiktsmessig å selge varen (fordi den er verdiløs eller at store omkostninger påløper), må den destrueres i samsvar med gjeldende retningslinjer.

Varer som ikke kan selges skal tas hånd om på annen måte. Dette kan være restriksjonsbelagte varer som eksempelvis alkohol og legemidler, eller varer som krenker immateriell rett (”piratvarer”). Slike varer må destrueres i samsvar med gjeldende retningslinjer.

Omkostninger ved tilbakehold eller innhenting

Blir det nødvendig å holde tilbake eller hente inn varen, er tollskyldneren ansvarlig for omkostningene. Tollskyldneren er således ansvarlig for bl.a. kostnader til transport av varen. Transportøren kan ikke gjøres ansvarlig for omkostninger, med mindre han kan anses som tollskyldner.

Adgangen til å kreve vederlag for lagring hos tollmyndighetene er regulert i § 4-27-1. Denne bestemmelsen gjelder også i de tilfeller tollmyndighetene har leiet et lager og lagrer varer der. Skulle varene bli lagret på privat tollager (som er det mest praktiske), vil selvsagt lagerholder ha krav på leie. Tollskyldneren er ansvarlig også for denne leien. I slike tilfeller er tollmyndighetene ikke ansvarlig for leien, selv om tollmyndighetene skulle ha pålagt lagerholder å ta inn varen, se § 4-32.

Utgangspunktet er således at tollskyldneren er ansvarlig for nødvendige kostnader som måtte oppstå ved innhenting, tilbakeholdelse eller lagring av varer hvor pliktene i § 4-25 er overtrådt. I praksis vil det kunne oppstå en rekke tilfeller hvor man kommer i ansvarets randsone. Det er ikke mulig å angi løsninger på alle slike tilfeller; disse må løses konkret. I det følgende vil vi imidlertid omtale noen problemstillinger og gi utgangspunkter for hvordan disse bør løses.

Anser man at det foreligger slike omstendigheter at § 4-26 kan komme til anvendelse, vil varen kunne avstås eller gjenutføres selv om tollovgivningen er overtrådt. Tollskyldneren vil i disse tilfellene være ansvarlig for omkostninger som måtte påløpe.

Det kan være en rekke tilfeller hvor det på kontrolltidspunktet foreligger en mistanke om overtredelse, men hvor det senere avklares at overtredelse ikke har funnet sted (eller at overtredelsen er bagatellmessig). I slike tilfeller vil temaet være om tollskyldner kan bebreides for at mistanken ikke kunne avklares på stedet (slik at omkostninger ikke ble pådratt). Den nærmere vurdering av dette må bli konkret.

Blir det nødvendig å destruere varen, er tollskyldneren ansvarlig for omkostningene.