[Opphevet] § 7-10 Varens transaksjonsverdi

Når toll skal beregnes på grunnlag av verdi, skal metodene som er beskrevet i §§ 7-10 til 7-16 prøves i den rekkefølgen de står i loven (se nærmere om dette i § 7-2).

Lov og forskrift

Tolloven § 7-10

Tollforskriften § 7-10-1

Det er metoden i § 7-10 som skal prøves først. Metoden fastsetter tollverdien på basis av varenes transaksjonsverdi. Transaksjonsverdien baserer seg på prisen for varen ved salg for eksport til Norge, justert med tillegg og fradrag etter § 7-17 og § 7-18.

Les mer om:

Transaksjonsverdien
Forutsetninger for å fastsette tollverdi etter § 7-10
Pris for varen
Salg for eksport til Norge

Transaksjonsverdien

§ 7-10 legger til grunn at det foregår transaksjoner, ved at varer går en vei og betaling går andre veien. Disse "bevegelsene" utgjør transaksjoner og verdien av dem kalles transaksjonsverdien. Når man har kommet frem til transaksjonsverdien, har man også tollverdien. Begrepet transaksjonsverdi brukes bare om tollverdi fastsatt etter § 7-10, mens tollverdi benyttes som fellesbegrep for resultatet etter alle de seks fastsettelsesmetodene.

Ved fastsettelse etter § 7-10 skal tollverdien være transaksjonsverdien. For å komme frem til transaksjonsverdien tar man prisen for varene og legger til eventuelle § 7-17-elementer (f.eks. fraktkostnader), og trekker fra eventuelle § 7-18-elementer. Transaksjonsverdien er altså bygget opp av to elementer: Prisen for varene i § 7-10 og eventuelle justeringer etter § 7-17 og § 7-18.

Forutsetninger for å fastsette tollverdi etter § 7-10

Metoden i § 7-10 skal brukes for å fastsette tollverdien, hvis det er mulig. Dette innebærer rom for en viss utvidende tolking av vilkårene for anvendelse.

De sentrale vilkårene for å anvende § 7-10 er at varene er solgt for eksport til Norge, og at man kjenner prisen. Videre må det være mulig å gjøre de aktuelle justeringer etter § 7-17 og § 7-18.

I tillegg er det vilkår i § 7-10 første ledd bokstav a-d som må oppfylles. Disse vilkårene er i realiteten forutsetninger for å kunne legge til grunn den faktiske prisen, og er i praksis sjelden til hinder for at tollverdien kan fastsettes på grunnlag av transaksjonsverdien.

Pris for varen ved fastsettelse av tollverdi

For å kunne anvende hovedregelen om varens transaksjonsverdi, må den pris som faktisk er betalt eller skal betales for varen være kjent. Dette sikter til den fullstendige betalingen, uten at denne nødvendigvis gjøres opp ved overføring av penger eller lignende betalingsmidler. Betaling kan også gjøres i form av remburser eller omsettelige papirer, direkte eller indirekte.

Betaling med for eksempel virtuell valuta anses ikke for å oppfylle vilkåret om en kjent pris, og aksepteres ikke som grunnlag for å anvende hovedregelen om transaksjonsverdien. Eksempler på virtuell valuta er bitcoin, ethereum, stellar, litecoin og dogecoin. I tilfeller der det er betalt med virtuell valuta, må tollverdien fastsettes etter en av de alternative metodene i §§ 7-11 flg.

Fakturaens betydning

Prisen er det vederlaget partene i kjøpekontrakten har avtalt skal betales for varen. Som regel fremgår prisen for varen fullt og helt av fakturaen fra selger til kjøper. Noen ganger gir imidlertid ikke fakturaen uttrykk for den reelle prisen for varen. Dette kan skyldes at:

fakturaen er helt eller delvis uriktig
noe som i realiteten er en del av prisen for varen er fakturert som andre varer eller tjenester
selgeren fremstiller seg som mellommann

Uriktig faktura

En faktura kan være helt eller delvis uriktig, dvs. ikke gi korrekt uttrykk for de faktiske forhold. Dersom tollmyndighetene oppdager dette, kan deklarert tollverdi på basis av den uriktige fakturaen settes til side etter § 7-6.

Fakturering av andre varer eller tjenester

Noen ganger må tollmyndighetene undersøke omfanget av kjøpekontrakten (kontraktens verdi) nærmere, fordi den fakturerte prisen ikke gir uttrykk for hele prisen for varen.

Varen er den fysiske gjenstand som fremstilles til fortolling. I noen tilfeller kan kjøpekontrakten omfatte både varer og tjenester uten at det er noe klart skille mellom de to typene ytelser. I andre tilfeller kan det som i realiteten er vederlag for varen fremstilles som noe annet, for eksempel en tjeneste som selgeren angivelig skal ha levert. I slike tilfeller må det avklares hva som er varen og hvilken pris som i realiteten er avtalt for den.

Det sentrale i et kjøp er prinsippet ytelse mot ytelse. Det forutsettes at det er balanse mellom ytelsene, slik at selgerens ytelse (varen) har en tilsvarende økonomisk verdi som kjøperens ytelse (vederlaget). Alle beløp som kjøper har betalt må knytte seg til konkrete varer eller tjenester, og enkelte ganger kan det være utfordrende å finne ut hva som er betaling for hva.

I rettspraksis er det flere eksempler på saker der det har vært omtvistet om betalinger i realiteten er en del av prisen for varen, selv om de er fremstilt som betaling for andre varer og tjenester. Dette har særlig vært knyttet til transaksjoner innenfor konsern, der mor- og datterselskap har ulike forretningsmessige mellomværende. Se oversikt over disse dommene lenger ned i artikkelen.

Mellommann eller selger?

Som regel er det åpenbart hvem som er parter i kjøpekontrakten. Men hvis et kjøp gjennomføres ved bruk av mellommenn, kan det være uklart hvem som er kjøper og selger. Det sentrale spørsmålet er om mellommannen handler for egen regning (da blir hans forlangende ovenfor kjøper å anse som pris for varen), eller om han handler for fremmed regning (da er som regel ikke hans vederlag en del av prisen). Dette er nødvendig for å vurdere både hva som er prisen og om evt. justeringer etter § 7-17 og § 7-18 er aktuelle.

Rettspraksis mv.

Borgarting lagmannsrett 29. september 2008

Borgarting lagmannsrett 15. september 2006

Borgarting lagmannsrett 26. juni 2003

Borgarting lagmannsrett 12. mars 2002

Salg for eksport til Norge

Vilkåret i § 7-10 om at det må foreligge et salg for eksport til Norge innebærer at:

transaksjonen må innebære et salg av varer, og
dette salget må være for eksport til Norge.

Varen kan imidlertid ha vært gjenstand for en rekke salg på veien mellom opprinnelig produsent og og endelig forbruker. Sistesalgsprinsippet i § 7-10 tredje ledd fastslår at i slike tilfeller skal det siste salget legges til grunn.

Et vilkår for å anvende § 7-10 er at det foreligger et salg. Med salg siktes det til den kjøpsrettslige situasjon hvor en selger påtar seg å yte en vare mot vederlag. Et sentralt moment er at eiendomsretten går over fra selgeren til kjøperen, uten at varen nødvendigvis leveres fysisk. Eiendomsretten kan også overføres som følge av andre begivenheter enn salg. Et eksempel er gave, hvor giveren overdrar noe uten vederlag. Innføres varer som følge av gave må fastsettelsen skje etter en av metodene i §§ 7-11 til 7-16. Overføring av varer innen samme rettsubjekt, eksempelvis til en filial, er heller ikke salg.

Salget må medføre at varene eksporteres til Norge. I dette ligger at to betingelser være oppfylt:

varene må sendes til Norge
salget må være til en kjøper i Norge

Varene må sendes fra eksportlandet til Norge. Varene kan transporteres gjennom andre territorier (land), forutsatt at forsendelsen gjelder rene transportformål. Destineres varene (fra eksportlandet) til et annet land enn Norge, vil det i utgangspunktet være snakk om eksport til dette landet (og ikke til Norge).

Salget må også være til en kjøper i Norge. Kjøperen kan være er bosatt (fysiske personer) eller registrert (foretak) i Norge. Kjøperen kan også være en person (både fysisk og juridisk) som ikke er bosatt eller registrert i Norge, men da kan varene kun innfører varene til personlig bruk.